Småting om Japan

I løpet av oppholdet mitt så langt har jeg lagt merke til ganske mye forskjellig, både generelt og angående utveksling. Det er så mye som er forskjellig fra Norge, ganske mye interessant, men også mye som jeg ikke skjønner meg på i det hele tatt.

Japanske jenter generelt, siden jeg går på jenteskole legger jeg merke til masse rart. De er veldig barnlige og mange har små bamser hengende på sekkene sine, penalene deres er full av hjerter, Hello Kitty eller Doraemon, de har alltid veldig masse festet på eller til mobilen sin og alt er rosa. Jeg tror kanskje det har noe med å gjøre at alle går i skoleuniform her, og det er sikkert tamt å være så like hverandre hele tiden. Det som er litt ille er at kvinner i tjueårsalderen også er opptatt av å være veldig søt, og da klarer jeg ikke engang forestille meg førti-femtiåringene vandrende rundt i Ginza og Harajuku i Tokyo, eller hva, Carina?

Matpakken i Japan er noe helt annet enn den norske pakken med brødskiver. I den japanske er det alltid ris eller nudler, pluss leftovers fra gårsdagens middag, som kan være fisk, kjøtt og kylling. Det er også med masse grønnsaker, og det er så herlig med lunchpause etter fire timer med skolearbeid.

Skole- og sportsprestasjoner er noe som settes veldig høyt her i Japan. Fra starten av ungdomsskolen til slutten av videregående har skoleelever det utrolig travelt med en haug med lekser, kveldsskole og klubbaktiviteter. Det å komme inn på det universitetet man vil er tøft, og de har utrolig lite fritid til andre ting frem til den tid. Japanske universitet er vanskelige å komme inn på, men forholdsvis lette å graduate fra, derfor regner jeg med at de da kan slappe av og ha det gøy, noe jeg ser for meg er noe som motiverer til å jobbe så hardt som de gjør.

Det å være utvekslingsstudent i Japan er gøy, en del styr og veldig interessant, men japanske skoleelever er så opptatt med skolearbeid og på en måte litt reserverte, og jeg blir derfor hengende litt alene og har det kos hjemme med vertsfamilien og sånt. Det er da alltid litt lettere å henge med de andre utvekslingsstudentene. Dumt at jeg er den eneste utvekslingsstudenten i byen min, men jeg kan se på det slik at jeg får lært en god del.

Fanta Melon, trenger jeg si mer? Mmmm.

Uttalen til japanerne når det kommer til engelske ord og utenlandske navn. Når vi har engelsktime, og japanerne skal si not good, så sier de alltid notto goodo, siden de har en litt annen måte å uttale konsonanter på. Festival blir til fesutivaru, og speed  blir til supiido. Mitt navn er umulig å uttale riktig på denne siden av verden, det nærmeste som er mulig er Bigitta, så folk kaller meg som regel bare b-chan, bee eller kinpatsu, som kan oversettes til lyslugg eller gullhår.

Også var det peacetegnet, da. Noen sier at ansiktet ditt blir mindre om du viser peacetegn, andre mener det er noe som er blitt gjort siden en japansk dame viste peacetegn da hun slo verdensrekorden i et vinter-OL en gang i tiden. Det siste tror jeg ikke japanerne bryr seg særlig om, det er vel bare noe som er tilvendt, og for å gjøre stemningen i bildet mindre klein og stram.
Japan, altså. Det er så utrolig mye mer, men som jeg har glemt. Da jeg var i musikkbutikken her, kom det en japaner i tjueårene bort til meg og spurte om han ikke kunne få mobilnummeret mitt, siden han snakket i noe om at jeg var hans type, eller noe sånt. Det var kjempekomisk siden han så veldig nervøs ut og den siste til å komme bort og spørre om noe sånt, men jeg sa bare at jeg ikke hadde japansk mobil, og han gikk. Det var litt skummelt, men sånn er det visst å være blond og blåøyd her. Denne uken kommer det short-stay-utveklingsstudenter til skolen min, og til helga bærer det avgårde til Tokyo nok en gang. Jeg gleder meg så utrolig til å snakke norsk-japansk med hele norskegjengen for første gang på over fire måneder!!!