Jeg har det både gøy og vanskelig på skolen. Det er masse fine folk som bare er snille og hjelpsomme og bråker og er morsomme. Språket er så vanskelig, og jeg har så lyst til å le sammen med klassen min, men det er ikke så lett når språket er en hindring. Etter skolen i dag kom ei jente bort til meg og spurte "do you speak Japanese?". Dette var så rart, siden alle japanere bare har begynt å prate på japansk med meg. Hun het Eri og var kjempesøt og kjempeflink i engelsk, så det var godt å kunne prate masse uten å tenke på om grammatikken eller høflighetsformen er riktig. Vi gikk hjem sammen og nå har vi mailadressen til hverandre.

Når jeg savner de hjemme, frister pc'en, Skype og Facebook ganske mye. Dette har blitt en litt dårlig vane, og jeg får ikke øvd japansk. Før jeg fikk min egen pc og internett, fikk jeg gjort masse, så nå vurderer jeg å legge unna pc'en og bruke den så lite som mulig. Jeg er jo ikke her for å vente og tenke på å reise hjem igjen om fem måneder, jeg er her for å ha det superkult, lære masse nytt og være gaijin i fem måneder. Fred ut.